1. Klinisk anvendelse av blodkoagulasjonsprosjekter ved hjerte- og cerebrovaskulære sykdommer
På verdensbasis er antallet personer som lider av hjerte- og karsykdommer og cerebrovaskulære sykdommer stort, og trenden øker år for år. I klinisk praksis har vanlige pasienter kort debuttid og er ledsaget av hjerneblødning, noe som påvirker prognosen negativt og truer pasientenes livssikkerhet.
Det finnes mange sykdommer knyttet til hjerte- og karsykdommer og cerebrovaskulære sykdommer, og deres påvirkningsfaktorer er også svært komplekse. Med den kontinuerlige utdypingen av klinisk forskning på koagulasjon, har man funnet at koagulasjonsfaktorer også kan brukes som risikofaktorer for denne sykdommen ved hjerte- og karsykdommer og cerebrovaskulære sykdommer. Kliniske studier har vist at både de ytre og indre koagulasjonsveiene hos slike pasienter vil ha innvirkning på diagnose, evaluering og prognose av slike sykdommer. Derfor er en omfattende vurdering av koagulasjonsrisikoen hos pasienter av stor betydning for pasienter med hjerte- og karsykdommer og cerebrovaskulære sykdommer.
2. Hvorfor bør pasienter med hjerte- og cerebrovaskulære sykdommer være oppmerksomme på koagulasjonsindikatorer
Hjerte- og karsykdommer og cerebrovaskulære sykdommer er sykdommer som setter menneskers helse og liv i alvorlig fare, med høy dødelighet og høy uførhet.
Gjennom påvisning av koagulasjonsfunksjon hos pasienter med kardiovaskulære og cerebrovaskulære sykdommer er det mulig å vurdere om pasienten har blødning og risikoen for venøs trombose. I prosessen med påfølgende antikoagulasjonsbehandling kan også antikoagulasjonseffekten vurderes og klinisk medisinering kan veiledes for å unngå blødning.
1). Slagpasienter
Kardioembolisk hjerneslag er et iskemisk hjerneslag forårsaket av kardiogen embolisk avskalling og embolisering av tilhørende hjernearterier, og står for 14 % til 30 % av alle iskemiske hjerneslag. Blant disse står atrieflimmerrelatert hjerneslag for mer enn 79 % av alle kardioemboliske hjerneslag, og kardioemboliske hjerneslag er mer alvorlige og bør identifiseres tidlig og aktivt gripes inn. For å evaluere tromboserisiko og antikoagulasjonsbehandling av pasienter, og klinisk antikoagulasjonsbehandling, er det nødvendig å bruke koagulasjonsindikatorer for å evaluere antikoagulasjonseffekten og presis antikoagulasjonsmedisinering for å forhindre blødning.
Den største risikoen hos pasienter med atrieflimmer er arteriell trombose, spesielt hjerneemboli. Antikoagulasjonsanbefalinger ved hjerneinfarkt sekundært til atrieflimmer:
1. Rutinemessig umiddelbar bruk av antikoagulantia anbefales ikke for pasienter med akutt hjerneinfarkt.
2. Hos pasienter som behandles med trombolyse anbefales det vanligvis ikke å bruke antikoagulantia innen 24 timer.
3. Hvis det ikke foreligger kontraindikasjoner som blødningstendens, alvorlig lever- og nyresykdom, blodtrykk >180/100 mmHg osv., kan følgende tilstander anses som selektiv bruk av antikoagulantia:
(1) Pasienter med hjerteinfarkt (som kunstig klaff, atrieflimmer, hjerteinfarkt med mural trombe, venstre atrietrombose osv.) er utsatt for tilbakevendende hjerneslag.
(2) Pasienter med iskemisk hjerneslag ledsaget av protein C-mangel, protein S-mangel, aktiv protein C-resistens og andre tromboprone pasienter; pasienter med symptomatisk ekstrakraniell dissekerende aneurisme; pasienter med intrakraniell og intrakraniell arteriestenose.
(3) Sengeliggende pasienter med hjerneinfarkt kan bruke lavdose heparin eller tilsvarende dose LMWH for å forebygge dyp venetrombose og lungeemboli.
2). Verdien av koagulasjonsindeksovervåking når antikoagulantia brukes
• PT: Laboratoriets INR-ytelse er god og kan brukes til å veilede dosejusteringen av warfarin; vurder blødningsrisikoen for rivaroksaban og edoksaban.
• APTT: Kan brukes til å vurdere effekt og sikkerhet av (moderate doser) ufraksjonert heparin og til å kvalitativt vurdere blødningsrisikoen ved bruk av dabigatran.
• TT: Sensitiv for dabigatran, brukes til å verifisere gjenværende dabigatran i blod.
• D-Dimer/FDP: Kan brukes til å evaluere den terapeutiske effekten av antikoagulerende legemidler som warfarin og heparin, og til å evaluere den terapeutiske effekten av trombolytiske legemidler som urokinase, streptokinase og alteplase.
• AT-III: Den kan brukes til å veilede de medisinske effektene av heparin, lavmolekylært heparin og fondaparinuks, og til å indikere om det er nødvendig å bytte antikoagulantia i klinisk praksis.
3). Antikoagulasjon før og etter kardioversjon av atrieflimmer
Det er risiko for tromboembolisme under kardioversjon av atrieflimmer, og passende antikoagulasjonsbehandling kan redusere risikoen for tromboembolisme. For hemodynamisk ustabile pasienter med atrieflimmer som krever øyeblikkelig kardioversjon, bør ikke oppstart av antikoagulasjon forsinke kardioversjonen. Hvis det ikke foreligger kontraindikasjon, bør heparin eller lavmolekylært heparin eller NOAC brukes så snart som mulig, og kardioversjon bør utføres samtidig.
Visittkort
Kinesisk WeChat